opplevelse av sammenheng

Opptakten

I arbeidet mitt med jobbengasjement og helsefremming observerer jeg at opplevelsen av ‘å ha suksess’ og ‘å være vellykket’ er i endring. Det er for mange ikke lengre tilstrekkelig å være vellykket i form av karriere, penger og materiell status. Jeg observerer en driv etter å bli seg selv fullt og helt, å være ekte, og å skape et liv som gir dyp mening og boblende engasjement. Jeg observerer også inderlige ønsker om å finne fram til, forstå, og slippe løs egne ressurser, trangen til å oppleve dyp nærhet med dem man lever sammen med, og en higen etter relasjoner som fremmer gjensidig vekst både på jobben og ellers. Jeg hører fortellinger om trangen til å forstå det som kaller og trekker og driver. Jeg blir fortalt inderlige ønsker om å lene seg inn i sitt potensial, få det i blomst, og gjøre en betydningsfull forskjell i andre menneskers liv, og med sitt bevisste bidrag være med å forme verdens fremtid. Det er et engasjement for noe som er større enn egen vellykkethet og suksess. Det er en driv etter å aktualisere seg selv til det beste for andre og samfunnet vi lever i. Det er mye vakkert som skjer når en person bestemmer seg for å følge den indre driven. For meg som doktor i helsefremming blir jeg grepet av glansen i øynene, innsikten som med ett gjør at man må le høyt, modenheten og visdommen som gir ro på en ny måte, og ikke minst blir jeg grepet av at engasjementet, vitaliteten, meningen og gleden stiger til nye høyder.

Det kan være lurt å lytte

Opplever du å være bevisst og ressurssterk, men likevel ha en tendens til å forstrekke deg? Har du følelsen av noe ugjort? Et driv inni deg? Et dypt ønske om å skape noe mer? Kjenner du på et slags kall – en indre stemme som prøver å bli hørt?

Kanskje kjenner du på et gap mellom det du lengter etter og det du opplever i hverdagen. Kanskje har du gått deg fast i spor som ikke gjør deg glad. Et spor der tomhet, uro og en følelse av utbrenthet preger hverdagen. Svaret kan være nærmere enn du tror.

Dette personlig undervisnings- og veiledningsprogrammet handler om selvaktualisering, og det er eksklusivt, tett og nært. Det er designet for å gi en opplevelse av å bli grundig sett og hørt, og hjelpe deg å få større klarhet i indre driv, egne ressurser, spesielle talenter og egenskaper. Det er et kraftfullt redskap for å støtte deg til gjennombrudd og vekst i ett eller flere områder i livet ditt. Du vil få hjelp til å se klarere det som til nå har gitt opplevelsen av å stå fast, og det som har hindret deg i å ta de stegene du lengter etter.  Veiledningsprogrammet handler også om at du etablerer en selvomsorg som tillater deg å opprettholde, forsterke eller gjenvinne vitalitet, engasjement, mening og glede. 

Programmet er transformativt og helsefremmende. Programmet bygger på Salutogenese og Selvtuning som jeg og mine kolleger på Universitetet i Sørøst-Norge har forsket på og utviklet gjennom mange år. Det bygger også på prinsippene for Feminine Power, utviklet av Claire Zammit, PhD. https://evolvingwisdom.com/

Utgangspunktet er ofte uro

Har du noen gang hatt følelsen av at det må være noe mer? Selv om du på overflaten i dagliglivet lever et vellykket liv, så merker du likevel en uro som ikke lar deg i fred. Dersom du snakker med venner og familie om det, så sier de kanskje: ‘hva er det du mener, eller maser med, du har jo en flott jobb, karriere, utdannelse, god familie, partner, barn, fint hus, bil, klær, du er jo så vellykket, er du ikke fornøyd, hva mener du med tomhet, mangel på mening, uro, noe som mangler, noe mer, du har vel ingen grunn til å være nedfor eller deprimert. Skjerp deg, nå må du nyte det du har og har oppnådd.’ Så ‘skjerper’ du deg da, forsøker å legge lokk på uroen, og fortsetter videre som før.

Men det fungerer sjelden lenge av gangen. Følelsen av uro, og at det er noe jeg ikke riktig får tak på, det er noe annet, noe mer, den følelsen, den gir seg ikke. Følelsen kan dempes i blant når man f.eks. er på reise, kjøper noe nytt, planlegger et selskap, når vi fordyper oss i et prosjekt på jobben som tar det meste av energien vår, eller når vi trener. Men den kommer som regel tilbake igjen, og den har en tendens til å bli sterkere og sterkere jo mer vi forsøker å skyve den vekk.

Balanse mellom feminin og maskulin kraft

Det er altså mulig å ytre sett være vellykket, og smertefullt deprimert og forvirret på innsiden samtidig. Dette er et paradoks. Noe av forklaringen kan ligge i at vi langt på vei arbeider i en kultur som har kultivert den maskuline væremåten – det ‘å leve fra hodet’. For å være suksessrik og gjøre såkalt karriere, har mange av oss lært oss å arbeide ‘fra hodet’ å koble bort de sidene av oss som tradisjonelt er assosiert med mykhet, sårbarhet, undring, ikke vite alle svarene, men være nysgjerrig, ustrukturert, romslig, omfavnede, lyttende osv. De av oss som ikke har valgt å satse på en karriere har kanskje heller valgt å holde på disse mer feminine trekkene, og har endt opp med å stå i andre dilemmaer.

Jeg har gått karriereveien. Det har krevd av meg å være veldig strukturert, målrettet, ytrestyrt, logisk, analytisk. Samtidig så kjente jeg meg mer og mer frakoblet meg selv og mine dypere behov og ønsker. Da barna var små var jeg i gang med karrieren, men valgte likevel å jobbe redusert for å ta vare på barna, sørge for at de fikk det roligere, og ha en mamma rundt seg som var mindre sliten. Men paradoksalt nok så var denne tiden også preget at en indre uro for meg. Det var noe som manglet, jeg følte at tiden gikk fra meg, at jeg var satt på sidelinja. Det var som om min intellektuelle nysgjerrighet og driv ikke fikk nok næring. Jeg ble frustrert og sliten, også av dette.

Så, hva er den følelsen av noe mer, noe annerledes, av potensiale, av større helhet av fullhet, fylde, og ekthet? Nå tenker jeg på det som en slags evolusjonær impuls, impulsen til å selvaktualisere, impulsen til å bringe fram det største mulige potensiale av hvem jeg kan være.

Impulsen til å bli alt vi kan være, bli hel og slå ut i blomst, er kanskje den samme kreative impulsen som får en larve til å bli en puppe og til slutt en sommerfugl. Det er en merking eller sansing av den personen vi kan bli og er ment å være. Det er en sansing av den type relasjon vi kan være en del av, det bidraget vi kan gi til noe som er større enn oss selv. Følelsen av driv og dype lengsler er potensialets stemme. Uroen kommer når vi ikke lytter. Frustrasjonen og tristheten kommer når vi ikke forstår hvordan vi kan få tak på det, og komme i inngripen med det.

Stadig flere vil kunne kjenne paradokset: Enten tilslutter jeg meg den maskuline verden og gir mer eller mindre slipp på den feminine siden av meg – da får jeg ytre sett suksess, men føler meg halv. Eller, jeg holder fast i den feminine delen av meg, men da får jeg ikke nok anerkjennelse og ‘suksess’ – og føler meg likefullt halv. De av oss som forsøker å gir rom for en balansert helhet kan ende med å forstrekke oss fordi strukturene vi lever i enda ikke er tilpasset en slik helhet.

indre driv - ytre liv

Den maskuline kraften

Den maskuline kraftens kjennetegn er kontroll. Maskulin kraft opererer utfra en forståelse av at det er noe der ute vi helst vil ha kontroll på. Prosjektledelse, strategier, tenke linjert, resonere, analysere, dele opp, gjøre oversiktlig, etc., er ferdigheter som hjelper oss med det. Vi etterstreber å se alle stegene i det vi ønsker å skape, og vi legger en strategi for å nå målet. Fra en slik logikk, trenger vi vanligvis å se veien fram til det vi vil oppnå før vi ønsker å investere i det. Når selvaktualisering er det vi vil oppnå, så prøver vi utfra en slik maskulin logikk å tenke oss til hvordan det skal skje. Da vil vi sannsynligvis oppleve at vi ikke får det til. Vi trenger andre sett med ferdigheter i tillegg. Selvaktualisering kan ikke organiseres som et klassisk prosjekt. Aktualiseringen blir uklar og utydelig, til tross for at vi kjenner driv, lengsler og potensial inni oss. Ved bruk av kun maskuline ferdigheter vil vi sannsynligvis mislykkes, og det er normalt å tape energi, vitalitet, mening og glede som følge av det.

Utbrenthet

Det potensialet vi kan merke i oss når vi lytter innover, erfarer jeg som reelt. Utfordringen er at vi ofte ikke har så god forståelse for hvordan potensialet kan utvikles. Vi har egentlig ikke noe referansepunkt for det vi vil skape og ønsker å få til. Min erfaring er at usikkerheten kan føre til at jeg begynner å tvile på meg selv, jeg begynner å nøle, og får en følelse av mistro til det jeg kjenner inni meg, en følelse av at det rett og slett er umulig og ikke verdt min oppmerksomhet. I beste fall tenker jeg kanskje: ‘ok, jeg venter og ser’. Det som skjer da, med hensyn til det gapet vi dypest sett lengter etter å fylle, er at vi ikke lengre er fullt ut engasjert. Vi orker ikke å engasjere oss lengre. Dette er faktisk en dimensjon ved det å bli utbrent – livsengasjementet brenner ut. Vi resignerer, eller går i ventemodus. Vi har midlertidig mistet forbindelsen til vårt indre driv – til den evolusjonære impulsen. Jeg erfarer at vi ikke kan bli kraftfulle personer i vekst, når vi har mistet forbindelsen til det indre drivet.

Den feminine kraften

Den feminine kraftens kjennetegn er undring, åpenhet, dyp lytting og mottagelighet. En rose kan ikke planlegges som et prosjekt for å blomstre. Rosens frø må plantes i næringsrik jord, spirene må beskyttes ved at det lukes, vannes og næres. Når et menneske søker å aktualisere sitt potensial, skjer på samme måte veksten innenfra og ut. Universet organiserer seg rundt potensialet i en eikenøtt slik at det slår rot, springer ut og vokser til å bli et eiketre. Det krever kanskje et tankesprang for mange av oss, men er det så underlig å forestille seg at et menneske også er designet slik at universets krefter vil organisere seg rundt vår vekst? Vår oppgave blir å foredle forholdene, å pløye og nære jordsmonnet, vi må luke og sørge for lys, vann, og beskytte mot for mye vind. Vi trenger først og fremst å være forbundet til eget driv. Drivet og lengselen kan forstås som potensialets frø. Vi planter potensialets frø når vi forbinder oss til drivet, lengslene eller kallet om du vil. Deretter trenger vi å kultivere evnen til å lytte dypt, undre oss, stille kraftfulle spørsmål, være nysgjerrig, mottagelig, aktivere intuisjonen, og berede evnen til å samarbeide med andre på en støttende og kraftfull måte i vekstprosessen. I salutogenese er vi opptatt av å støtte oppbyggelige prosesser og få til en utvikling i retning av et stadig sterkere helsebilde. Min erfaring er at selvaktualiseringsprosessen slik jeg har beskrevet den her, stimulerer mening, glede og vitalitet. I et salutogent perspektiv vil prosessen være helsefremmende for den som gjennomgår den og til glede og nytte for dem rundt.